Alle mine blogginnlegg vil heretter kun bli publisert på følgende adresse:

http://schuweldahls.bloghog.no

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg var ute i går. Jeg og en kompis satt og drakk litt pils, og fant ut at vi skulle dra på byen. Det var nå slik det bruker å være, man sitter der og prater litt. Møter noen kjenninger og drikker litt mer. Man håpet jo selvsagt på å få møte en dame, men man anså det som svært usannsynlig.

Men plutselig så var du der: Du satt rett ved siden av meg, og så litt molefonken ut. Du hadde kranglet med venninna di om noe “helt teit”. Jeg forbarmet meg over deg og spanderte drinker. Vi satt der ved baren en stund og pratet. Du drakk Irish coffe og jeg drakk øl. Så bestilte vi en slags shot, som smakte mest som noe syrlig juice. Men bartenderen sverget på at den var 40 % sterk!

Så hadde det seg slik at du var røyker. Da dro vi ut i røykeavdelingen, med hver våre glass. Vi satte oss rundt et bord. Ved samme bord satt en fyr av ubestemmelig karakter og nasjonalitet. Han var i grunn ikke særlig til bry, flytta seg til side for at du kunne få sitte. Dog etter å ha sølt ett glass utover hele bordet.

Vi pratet mer. Det kom frem at jeg var født i Løvens tegn, og du i Jomfruen. Noe som var et pussig sammentreff, siden alle dine ekser hadde vært født i Løvens tegn også. Jeg sa jeg ikke trodde noe særlig på det der med stjernetegn, noe du  heller ikke gjorde. Men du syntes nå det var litt moro likevel

Så kom det til det faktum at vi ble fri for drikke, og jeg måtte på do. Så avtalte jeg at jeg skulle først gå og kjøpe drinker, og så gå på do etterpå. Jeg kunne tross alt holde meg såpass.

Men ved baren ble jeg forheftet, satt en fyr som ikke kunne bestemme seg eller noe sånt foran i køen. Jeg fikk dog bestilt og levert varene, og gikk for å gi deg det du ba om.

Men der satt ingen ved bordet. Kanskje hadde du fått kontakt med venninen din igjen? Kanskje ble dere venner og forlikte igjen?

Uansett: Borte var du. Hvor ble du av? Kommer jeg noen gang til å se deg igjen?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg var veldig politisk engasjert som ung. Det vil si veldig politisk engasjert i deler av min ungdom. Nærmere bestemt fra jeg var 15 til jeg var 17. Både før og etter har jeg vært fullstendig politisk ambvivalent.

Det var 1989 og stortingsvalg. Det gikk samtidig en bølge av revolusjoner i Øst-Europa. Kommunismen stod for fall, og markedsliberalismen var “in”. Jeg syntes også selv det var fint og flott med markedsliberalisme, dog uten særlig erfaring og forståelse av de faktiske forhold i samfunnet.

Årsaken til min begeistring for markedsliberalismen, var min motstand mot progressiv skatt. Jeg ville ganske enkelt at staten skulle bruke minst mulig penger. Det var ikke måte på hvor mye dumt staten brukte av penger! Og der satt jeg på en subsidiert sauegård i Mo i Rana og var helt enig med Carl I Hagen og FrP.

Mine foreldre syntes jo selvsagt dette var noe rart, men de er veldig greie folk. Selv om det kom noen stikkere om at; “Jaha, så du trenger litt subsidier du nå da?”, når jeg spurte om penger til  sånt som tenåringer maser om penger til.

Men altså, til  å begynne med var det bare at man inntok et bestemt standpunkt i diskusjoner og eventuelle skolestiler. Deretter meldte man seg inn i FpU, som lagde lokallag i Mo i Rana på den tiden. Her var det at jeg fikk utdelt en pose med diverse politisk materiell, prinsipprogramer og diverse. Det var også diverse kurshefter i debatteknikk, faktisk så detaljert at det stod råd og vink til hvordan man skulle “ta” politiske motstandere fra andre partier. F.eks. stod det noe om Venstre at de skulle “Sikre kvinner i distriktene infrastruktur”, hvorpå heftet mente man kunne stille dem til “veggs” med å si at de skulle “stoppe innviklingen og starte utviklingen”.

Jeg var veldig overbevist, frem til etter jeg var fylt 17 år. Da var det valg nok en gang, denne gangen kommune- og fylkestingsvalg.

I mellomtiden begynte de mest grumsete kreftene i FrP å vise seg frem. Du hadde den liberalistiske fløyen som ville legge ned alt og alle på den ene siden. På den andre siden hadde man de brune og nasjonalistiske kreftene som styrer i dag. Jeg ble lei av å forsvare alle de tåpelige utspillene som kom fra partiet. Jeg ble lei av å forsvare det å legge ned norsk landbruk, noe som jeg både da og nå mener er en særdeles dårlig ide……

Til syvende og sist så ble jeg rett og slett mer moden, og forstod mer. At det kanskje var greit med progressiv skatt, og at staten brukte litt penger på forskjellige ting. Men likevel ikke mer moden enn at følgende skjedde:

Jeg satte meg ned med den FrP-posten, og en sprittusj. Så skrev jeg ulike obskøne utsagn om Eli og Carl I Hagen og partiet på posen. Til slutt var den helt nedtagget, og jeg følte meg veldig fornøyd med meg selv. Til slutt lagde jeg om en FrP-button til en “Fuck You”-button, og gikk demonstrativt ut og brant posen med partimateriell.

Etter dette har jeg vært politisk ambvivalent. Jeg skyr det å se på, eller delta i politiske debatter. Jeg synes ofte det blir tåpelig og symbolsk. Spesielt synes jeg FrP kommer med mange barnslige og tåpelige utsagn, særlig om innvandrere og islam. De bidrar sjelden eller aldri med særlig konstruktive innspill.

Og så virker det i liten grad som om de har særlig mye annet enn innvandringspolitikk….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nei, det har vi da så definitivt ikke! Ikke har man egentlig særlig mye å bekymre seg over heller. Det er på tide å slappe av!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har aldri vært spesielt interessert i fotball. Verken som utøvende, eller som tilskuer. Det vil ikke si at jeg ikke har prøvd. Jeg skal nå gi en oppsummering om hvordan det har gått.

I 1994 hadde Norge sin første omgang i VM. Tror jeg. Sannsynligvis har vi vært der før, men som sagt så interesserer jeg meg lite for fotball, så denne faktakunnskapen innehar jeg rett og slett ikke. I alle fall var det det første VM jeg vet vi var i. Da TRODDE jeg at jeg var interessert i fotball. Jeg fulgte i alle fall med på en og annen kamp, og ble kanskje engasjert.

Men så ble vi tuppa ut ganske tidlig, og så dabbet interessen kraftig av.

Så var vi i VM i 1998. Da var jeg i Roskilde mens vi spilte mot Brasil og VANT. Da var det morsomt med fotball. Men så ble vi igjen tuppa ut ganske tidlig.

Det vil si: Jeg interesserer meg kun for fotball når VI vinner. Med VI mener jeg det norske landslaget. Alle andre lag, inkludert lokale lag her på berget, samt engelske og andre utenlandske lag er TOTALT uinteressant.

Men stort sett så går det veldig greit. Jeg liker folk som liker fotball. Jeg har absolutt ingen ting i mot at andre liker fotball. Men selv liker jeg andre ting. Sånn er det bare, vi er forskjellige. Og takk Gud, eller universet for det

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er en travel mann. Det liker jeg å si om meg selv. Hvorvidt jeg virkelig er det eller ikke, gjenstår imidlertid å se. Uansett så synes det å være for lite tid i forhold til det man skulle ha gjort. Det kan da skyldes at man har for mye å gjøre, eller at man er for lat. Jeg antar at det for min del er sånn rundt 50-50.

Jeg ble som vanlig sittende litt lenge på jobb og tusle med mitt. Slike ting som man engasjerer seg i, som man føler at man ikke kan slippe. Må bare gjøre det ene ferdig, og så det andre og så videre. Så glemmer man at man i kveld skal på ett eller annet, og så har man til slutt bare 1 time eller 2 til å få i seg middag.

Nå vil sikkert mange si at dette er da all verdens tid. Men ikke for meg. Som kjent er jeg både lat, og travel. Og derfor så er 1-2 timer alt for lite til å LAGE mat. Det ble derfor til at jeg gjorde noe jeg ikke har gjort på lenge, jeg kjøpte meg en ferdiggrillet kylling på butikken.

Så da fant jeg meg ei varm unghøne til ca. 40-50 kroner. Så tenkte jeg til bake til den tiden hvor jeg spiste sånt ofte. Hva var det man hadde som tilbehør? Jo: Ferdigblandet salat av noe slag. Og noen rundstykker. Så jeg gikk frem til salatbaren og blandet meg salat. Deretter plukket jeg et par rundstykker, grove selvsagt. Så til sist pakket jeg den døde fuglen inn i en sånn metallpose og gikk frem til kassen.

Her har man altså en hel, død og stekt fugl. Den koster 40-50 kroner. Nå kjøper jeg ikke ofte rå og døde fugler så veldig ofte. Men noe sier meg at det ikke er så mye billigere enn dette. Kansje 20-30 kroner? Rundstykkene kunne da neppe koste så mye, kanskje 10 kroner. Men det ble nå i alle fall 100 kroner å betale. Det vil si at salaten, som sikkert utgjorde bare noen få gram, kostet omtrent 30 kroner! Om du visste hvor lite salat det var snakk om, er faktisk 30 kroner til å få hakeslepp av….

Nå er det selvsagt vanskelig å trekke noen bastante konklusjoner. Det skal sies at jeg ikke har noen nøyaktige mål. Ei heller nøyaktige priser på ting. Jeg gikk inn på kjøkkenet og prøvde febrilsk å finne en kvittering. Men den gang ei. Og prisen på det som en gang var en høne, er ikke synlig, ei heller særlig å anbefale å grave ut av søpla (noe jeg på det sterkeste må understreke at jeg ikke gjorde…).

Til syvende og sist var det et greit nok måltid til 100 kroner. Og jeg har halve kyllingen igjen til kveldsmat. Så da kan jeg jo slettes ikke klage. Jeg ser her at jeg burde ha ryddet, men jeg gidder ikke. Jeg bor alene, så ingen maser om det. Vi tar det i morgen! Nei, da skal jeg jo på noe annet på kvelden, det har du rett i. Altså, så tar vi det på torsdag.

Det var kort sagt en oppsummering av dagens middag.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Av og til må man bare starte på nytt. Jeg har vært blogger før, men følte fort at jeg gikk inn i vranglås. Jeg var en anonym blogger, ja til og med PSEUDO-nym. Nå har jeg lagt dette på hylla, og velger å bare være meg selv. Jeg heter altså Vebjørn Sletten og kommer fra Mo i Rana.

Grunnen til at jeg legger pseudonym-bloggingen på hylla, er at jeg ønsker å være litt mer selvkritisk i bloggingen. Dersom man har et pseudonym, tenker man kanskje ikke bestandig over hva man skriver. Nå som man blogger med sitt eget navn, må man tenke over at folk man kjenner skal kunne lese det man skriver uten å gremmes.

Så dett var dett.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende